Den bleke kula på himmelen kjenner sin besøkelsestid. 

Den er avmålt og inneslutta.

 Likevel leverer den ett og annet øyeblikk midt på dagen som for å si

 «Du trodde du var omgitt av totalt mørke du, nå nei, det finnes lys».

 Før den avspaserer noen timer tidligere enn den burde.

JÆVLA SOSIALIST

Hvem vi er og hva vi er, gjør at politikken forsvinner i en grøt av kvalme på tvers av politiske parti, for tida. Politikere som slenger rundt seg med arrogante hilsninger og utmerkelser ovenfor hverandre, er liksom ikke noe stress. Du skal settes i bås og være sånn eller sånn og stereotyper jeg for lenge siden ville tro hadde opphørt, skapes igjen og igjen.

Er du en sånn rød-strømpe du? Nei, svarer jeg da. Jeg er ikke rød-strømpe, jeg er feminist. Jeg vil at kvinner og menn skal ha like rettigheter og like muligheter i livet. På tross av ulike biologiske forutsetninger vil jeg ha muligheten til å prestere som den jeg er.

 Feministen er ikke en karakter med rødvin i den ene hånda og ei papegøye dinglende i den ene øreflippen. Feministen er et menneske, mann eller kvinne, som står opp for rettighetene sine. Som ønsker, står for og jobber med holdninger som utgjør en forskjell. Å forsvare mine feministiske holdninger begynner jeg å bli rimelig lei av. Det må vel heller forsvares dersom du mener disse forskjellene pr 2019 er utjevnet. De er nemlig på langt nær det! 

    Også JÆVLA SOSIALIST nå da, Siv. 

Er det så jævla da? Er det så ille å stå på en side, i et parti som ønsker å jevne ut klasseforskjeller i samfunnet vårt. Som ønsker at alle mennesker skal ha like muligheter, men som forstår at ikke alle har samme forutsetning. Som i større grad ønsker en statlig og kontrollert styring på økonomi og næringsliv. Som ønsker mindre avstand mellom menneskegrupper og likeverd mellom alle typer mennesker. Som ønsker at man kan få være hvem man vil, forelske seg i den man vil og gifte seg med den man måtte ønske. Som ønsker at alle barn skal ha mulighet til gode læreforhold på en skole alle har mulighet til å gå på uten at det skal være på bekostning av opphav eller penger. 

    Dette er bare noe av de jævla sosialistene står for. Når det gjelder partiet er det lite drama i kulissene. For kjedelig? Så kjedelig at politikken faktisk kommer fram? Så tydelig at du, Siv, vil riste litt liv i det? Forstyrre med litt med arrogante tilnærmelser på landsmøte til partiet der man i alle fall ikke får med seg grunnprinsippene i politikken siden nyhetsbildet overser dem totalt til fordel for hardporno sendt til mindreårige, ukritiske og rasistiske facebook innlegg, sex med mindreårige, og mer som en parodi på den svenske filmen Kopps, hvor de i den lille bygda må skape sine egne dramatiske hendelser for å få beholde politietaten i bygda ( har du ikke sett den, gjør det, den er morsom).

Så takke meg til JÆVLA SOSIALIST. Det er en utmerkelse jeg bærer med stolthet.

Når det er sagt så mener jeg at alle politiske engasjerte skal engasjere seg i det de tror på, mener og står for uavhengig av hvem og hva, men heller hvorfor og hvordan. Man skaper ikke med å være et hvem eller hva, men ved å stille spørsmålene hvorfor og deretter fokusere på hvordan. Alle politikere har i utgangspunktet et felles mål: Å få samfunnet vårt til å bli bedre.


-Marte-

ET SAMFUNNSANSVAR

Når fenomenet Sophie Elise fjernet silikon fra puppene sine, ble det store oppslag i media. VG fulgte saken nærmest minutt for minutt og på bloggen til Sophie Elise kunne man lese om den enorme psykiske påkjennelsen det hadde vært for henne å gå fra dobbel D til en A. Vi fikk ta del i følelser rundt denne dramatiske endringen hvorpå vedkommende nærmest mistet seg selv. Så klikka det i forrige uke da influenser kollega Kristin Gjeldsvik hadde fått nok.

Jeg fikk høre for noen år siden at mange av yrkene våre barn skal ha, enda ikke var funnet opp. Influenser er en av dem. Et yrke som blant annet medfører eksponering av seg selv samt markedsføring av diverse produkter. En av de aller største i denne bransjen er nettopp Sophie Elise. Fra å være en relativt usikker tenåring har hun virkelig klatret den sosiale media stigen i rekordfart, noe som har ført til både millioninntekter og tittelen «Norges mektigste mediekvinne». Vi har fulgt nese-inngrep, angstanfall, kampen mot strekkmerker, fillers i leppa, uttak av fillers i leppa for så fillers i leppa igjen, av Norges mektigste mediekvinne.

Jeg er tretti-tre år å burde vært vel rustet mot påvirkning av et kropps ideal som er til de grader påkostet og unaturlig. Likevel påvirker det meg nok til å kjøpe bio oil mot strekkmerker etter to svangerskap. Jeg skjønner at dette er tullete. Jeg skjønner at jeg kan holde meg unna denne kanalen i den visse graden det går, for ja det er bare til en viss grad. Det går ikke når jeg åpner VG for å lese nyheter. Det går ikke når jeg titter innom instagram eller snapchat. Det går ikke når man skrur på tv i beste sendetid og det går heller ikke når man tar med barna på butikken for å handle. Der kan man støte på både Sophie Elises «nye» pupper eller kampen mot strekkmerkene som kronjuvel i bladhylla. Som Kristin Gjeldsvik sier i sin video så er fenomenet Sophie Elise over alt.

Hvem sitt ansvar er dette? Er det Sophie Elise, ei jente fra nord som starten sin million bedrift fra rommet sitt i Harstad? Som ikke tar med bare meg på tretti-tre, men også elleve åringer og femten åringer på sin reise mellom depresjoner, angst, operasjoner osv? Er det vi som foreldre sitt ansvar å skåne barna våre for dette sykelige fokuset på utseende eller er det media-Norge som ikke har strenge nok regler?

Mest sannsynlig er det en kombinasjon. Det er vi bak skjermen som følger og liker influensere. Det er media som lar de pryde forsider. De slipper ukritisk til med rabatter på botox og restylane og gjør oss samtidig oppmerksomme på «problemer» vi ikke visste eksisterte. Jeg mener at man som foreldre har et ansvar for å snakke med barna sine om dette. Å gjøre de rustet til å forstå at det ikke er normalt å ønske seg silikon i atten års gave og heller ikke nødvendig. Det er voksnes ansvar og diskutere, opplyse og lytte på det som rører seg på innsiden til ungdommer. Å bygge opp verdier som ikke handler om hvordan vi ser ut, men hvordan vi er som mennesker. Regler burde vært påbudt. At influenser fenomenet er kommet for å bli i alle slags former, er det ingen tvil om. Vi vet enda ikke hvordan ungdommer påvirkes i framtiden siden de er den første generasjonen som vokser opp med denne type eksponering, men vi ser at tallet over ungdommer som virkelig sliter psykisk aldri har vært høyere.

Debatten er høyst nødvendig og på sin plass. I mens priser jeg meg lykkelig for at jeg trampet gjennom ungdomstida på skyhøye buffaloboots og hjemmefarga hår. Med discman på øret følte jeg meg absolutt dødsrå mens jeg fortet meg hjem fra skolen for å få med meg GoÈlg på Nrk.

TAKK

Etter 27 år med hovedrolle i eget liv måtte jeg gi den videre. Under to år etter det måtte hovedrollen deles på to hvor fortsatt ingen av dem var meg. I de første årene med ny rollebesetning handlet det om kos, glede og bekymring. Først med hard jobbing for at primære behov som mat, tørre bleier og søvn, skulle dekkes. Etter hvert sosiale behov, et behov som ikke bare skal dekkes, men som skal læres og utforskes på godt og vondt. Jeg prøver så godt jeg kan å være så mye som mulig for barna mine. Streng, snill, god og trygg. Av og til lykkes jeg, av og til ikke og det får meg til å tenke på noe jeg var voksen før jeg fant ut, at mammaer også er mennesker. Jeg skjenket nemlig ikke dette en tanke før jeg ble mamma selv. At det var slitsomt, krevende å ha ansvar for andres liv. At mammaer også på samme tid har tanker, følelser og ønsker for eget liv som kanskje måtte vike for barna. For det er en gang slik at når du velger barn så velger du bort mye av deg selv. Ikke hele tiden, men ofte.

Takk mamma for at du alltid passet på, ordnet opp og sørget for at ting var som de skulle være. På grunn av deg kunne jeg sykle ubekymret gjennom livet med hull på knærne på dongeribuksa. Du passet på at vi fikk en gjennomsnittlig blanding av kjipe pølser med potetstappe og hjemmelaget pizza til middag. Takk for at du sådde tvil om vi egentlig hadde lært klokka når vi kom hjem litt for sent. Du har timevis av erfaring med turer i skog og mark preget av sutter og sure miner. Du gav allikevel ikke opp, søndag etter søndag. Takk for at du masserte ben som var alvorlig rammet av voksesmerter midt på natta. Du sto i skammen under tramping i gulv og gråt inne på butikken fordi du ikke hadde mulighet til å kjøpe den aller nyeste levisbuksa. Takk for at du orket å ligge på luftmadrass i svette gymsaler sammen med fotballaget eller korpset under total ignoranse for din eksistens. Takk for at du lå våken helg etter helg når man som femtenåringer ble kjent med innsiden på de fleste forsamlingshus rundt omkring i bygda. Takk for at du fortalte meg, til min store forferdelse, at vi aldri kunne bli venninner. Jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå, for på den måten kan jeg være meg selv på godt og vondt. Hadde vi vært venninner ville du kanskje kasta inn håndkleet etter en stund, men mammaen min, det slutter du aldri å være.

Glad i deg

-Marte-

PSYKISK KAN DU VERA SJØL

FYSISK OG MENTAL HELSE

Har du en kropp så har du en fysisk helse å ta vare på. Med samme kropp følger det også med en hjerne, den må også tas vare på. Mange mennesker opplever å bli rammet av kreft, hjerteproblemer og andre fysiske utfordringer. Andre mennesker blir rammet av depresjoner og angst. Tilstander som kan være like alvorlige. Kjendiser og influencere snakker åpent om mental helse og jeg har til og med opplevd unge jenter sammenligne angsten sin som noe spennende og unikt. Da har det gått for langt, men åpenhet og raushet for menneskers forskjellige utfordringer vil gagne et samfunn i større grad enn at vi tier og later som ingenting. 

 Jeg oppfattes ofte som en person som ikke er redd for å by på meg sjøl, men jeg er privat når det kommer til det som er personlig for meg. Jeg liker generelt ikke snakke om ting som er tungt og vanskelig og lager helst tull og fjas om noe ikke føles komfortabelt å forholde seg til. Også til mine aller nærmeste. Om det handler om dem er det ikke noe problem, men straks det dreier seg om meg selv. Jeg forventer nærmest at folk skal forstå meg, men det har jeg skjønt er veldig vanskelig når man ikke deler. Jeg tror mange kjenner det som meg og derfor skriver jeg litt om hvordan mentale utfordringer også må jobbes med, snakkes om og aksepteres i et hverdagsliv og ikke kun under ekstreme forhold. For jeg lever ikke under ekstreme forhold på noen slags måte, men av og til føles det ganske overveldende og ekstremt å være meg.

Når jeg går inn i mørke perioder i livet merkes det først av andre. Humøret svinger, jeg blir innesluttet, mutt og distanserer meg fra omverdenen. Jeg dropper de avtaler som kan droppes, er trøtt hele tiden og holder generell sosial kontakt ved det minimale. Takk og lov for sosiale medier som kan bidra til å opprettholde et tilnærmet flott og lykkelig liv som et skalkeskjul for omverdenen. Disse mørke rommene har jeg hatt i større og mindre grad siden jeg var ungdom og kanskje enda tidligere. Selv om gangen i det stort sett forløper seg likt har jeg måtte bli voksen for å forstå hva det er som skjer.

EN GJEST KOMMER SJELDEN ALENE

Jeg har alltid trodd at forholdet mitt til depresjon har vært monogamt. Jeg og tristessen har trøstet oss med at det var oss to og at vi slapp unna med den profilerte kompisen «angst» , men det har vist seg å ikke stemme. Sosial angst, eksistensiell angst eller panikkangst er ikke ting jeg har opplevd, men en underliggende uro legger alltid en viss tyngde på brystet når livet føles mørkt.  I tillegg er den slue kompisen «paranoid» på besøk titt og ofte. Den bidrar til at jeg blir mistroisk på menneskers hensikter ovenfor meg. Det er nemlig typisk å føle at verden kretser rundt sin egen akse når man befinner seg inni et slikt mørke. Siden man blir så enorm selvbevisst egne tanker og følelser blir det fort at man tror dette også gjelder for mennesker man omgås med.

HVEM ER DU?

Synes du det høres trist ut å ha det slik? Får du en klump i magen for at du kjenner deg igjen? Rister du kanskje på hodet og tenker at dette høres helt tullete ut? Jeg tror det kan være forskjellige svar fra person til person, men en ting jeg synes det er viktig å presisere er at man ikke skal definere seg ut fra utfordringer man møter på i livet. Man ER ikke angst. Man ER ikke en depresjon. Man HAR angst og man ER deprimert. Jeg har klart å leve med dette og stort sett taklet en jobbhverdag og en hverdag sammen med barn og familie. Selvfølgelig er det mange som har mentale utfordringer som tar mye større plass i hverdagen og som lager enda større hindre, men det fjerner fortsatt ikke mennesket man er og det tror jeg er viktig å huske når man møter mennesker som har vanskelige perioder. Man spør for eksempel hverandre ofte om hvordan det går. Forventet svar er at det går bra. Får man et annet svar så kan det føles intimt og uhåndterlig fordi man ikke vet hvordan man skal forholde seg til det, men av og til er det ikke slik at man trenger å si så mye. En anerkjennelse for hvordan man har det i livet både på godt og vondt kan ofte føles nok. I denne ærligheten hender det også man møter ærlighet tilbake, for livet er som regel ikke som på sosiale medier, bare flott og lykkelig.

EN KLISJÉ

Når noe er sagt eller gjort så ofte at det nærmest er oppbrukt, kaller vi det en klisjé, men jeg tror det er en grunn til at noe sies og gjøres om igjen og om igjen til det nærmest kjedsommelige. Slik er det når jeg driver og kaver rundt i mørket. Det er ting som jeg har gjort om igjen og om igjen som gjør at jeg får karret hode og etterhvert resten av kroppen opp til overflata. Som for eksempel frisk luft og fysisk aktivitet. Gjerne i kombinasjon. Mørketida er mørk, også i fysisk form, men det hjelper og dra noen friske drag fra moder natur ned i lungene. I kombinasjon med en mulig økning av hjerterytme så blir du mest sannsynlig litt mindre missfornøyd med deg selv.

SNAKK MED NOEN

Jeg er med på kor. Jeg gruver meg til kor-øvelser hver onsdag store deler av vinteren, men jeg har til gjengjeld aldri angret på en eneste kor-øvelse jeg har dratt på. I koret spenner alderen seg fra tjueto til nesten åtti og jeg kan snakke med hvem som helst om vær, vind og hålke og det holder for meg.

Det er godt å ha gode venner og familie som stiller opp, trøster og er til stede, men samtidig så kan man ikke pålegge sine nærmeste å forstå seg på noe de ikke selv har opplevd. Det er klart det er mange i en vennegjeng som har opplevd ulike utfordringer, men de er ikke dine. Man kan ikke forvente å bli forstått og det er ikke sikkert at en venn med felles utfordringer som deg har de beste tipsene for å komme seg videre. I verste fall kan man ende opp med å dyrke vonde følelser sammen. Når man er syk går man til legen og det gjelder også når hodet hangler. Jeg har forståelse for at mentale utfordringer kommer i forskjellig grad, men det gjør også helsehjelp. Man har for eksempel gode kommunale hjelpemidler. Det kjennes iallefall godt å snakke med en person som står utenfor deg selv og ditt og som med objektive ører og øyne kan se og høre på hva du har å si.

ERKJENNELSE

Av og til trenger man ikke jobbe så hardt imot at man har det tungt. Av og til må det være greit å si at man har det skikkelig dritt å sette seg ned å kjenne på det. Kjenn ordentlig etter hvor kjipt det er å ha det slik og tenk at sånn er det akkurat nå. Vi har så enorme forventninger til oss selv så av og til bør man tillate seg å bare være akkurat det man føler der og da.

NÅR SKAL KVINNER GJØRE RENT BORD?

Det ryker på sosiale medier for tiden. Sigrid Bonde Tusvik forlot Komiprisen i protest og bemerker det hele som «Herreprisen». I et annet ærend stiller samme komiker på demonstrasjon mot endring av abortloven. Politiker Sylvi Listhaug deler dette, etter hennes mening, usmakelige opprøret på sosiale medier etterfulgt med #ikkeminkomiker. Ola og Kari Nordmann er så enig med Sylvi: «denne kvinnen har da vitterlig aldri vært morsom».

Men så er det et poeng som kommer bort i det hele, for dette handler ikke om å være morsom eller å demonstrere for å demonstrere. Det handler om at vi i 2019 aldri ville gjort rent bord som kvinner, verken i regjeringen, på teite prisutdelinger, i lederstillinger, lønnstopper og nå må vi i tillegg forsvare retten til å bestemme over egen livmor.

Det er dritt å måtte ha en annen lederstil som kvinne enn som mann, både for å få anerkjennelse og respekt. Det er kjipt at man går glipp av jobbmuligheter fordi man er kvinne i den alderen der det er «forventet» at man skal begynne å føde barn. Det er urettferdig at å være «horete» er noe som bare er forbeholdt kvinner, jeg har i alle fall aldri hørt betegnelsen brukt på en mann.

Menn dansende i bokseren til «bildet av Ivers» er en hyppig slager på fest her jeg bor. Jeg hadde en gang ei venninne som hev seg med i dansen med sin egen truse, det fikk en ganske annen mottakelse både under og etter stuntet. Dette er bare små uviktige betraktninger, det gir bare en bekreftelse på at det er forskjellsbehandling. Små ting, hele tiden. Jeg har for eksempel ingen problemer med å kle på jenta mi blå bobledress, men jeg kunne aldri tatt på sønnen min en rosa. Dette er jo et valg jeg tar fordi jeg ikke orker å måtte begrunne det til mannen i gata som ville syntes var et dårlig pek mot guttungen.

 Generelt sett så er det slik at kvinner og menn velger utdanning og yrker forskjellig. Kvinner velger ofte yrker relatert til omsorg mens menn velger ut fra tekniske og materialistiske ting. Heldigvis velger flere kvinner det som ble antatt som mannsdominerte yrker og omvendt nå, noe som er nødvendig og bra, men hvilken arbeidsgrupper tjener best? De kvinnedominerte eller de mannsdominerte? Per 2017 hadde 34% av norske kvinner høyere utdanning, mot 28% av den mannlige befolkningen, men fortsatt er det slik at menn tjener bedre enn kvinner. Ut fra både kjønns dominerte grupper, men også generelt med samme utdanning.

Så kommer behandlingen av abortloven. En lov som gir kvinnen rett til å bestemme over egen kropp. For det er ikke nødvendigvis slik som KRF`s Ropstad sier: «har du født et barn så klarer du to». Det er ikke fordi vi kvinner skal få det som så mye enklere at abortloven skal få være i fred. Folk velger og kommer fortsatt til å velge syke barn. Folk vil fortsatt føde tvillinger, men det er en kvinnes rett å få lov til å bestemme over sin egen kropp ut fra egne behov. Det betyr ikke at det på noen måte er en lettvint eller enkel avgjørelse å gå igjennom, men av og til kan det være helt avgjørende og nødvendig. Ikke bruk retten til å bestemme over egen kropp som et forhandlingskort.

 Og det er ikke kult å benytte anledningen som folkevalgt til å drite ut folk som står opp for det som kjennes urett for seg selv og veldig mange kvinner i landet vårt så smålig, Sylvi Listhaug.

Det der med Komiprisen er bare et stikk. Som Sigrid sier selv så handler det ikke om kvinner som er sure på flinke menn eller at kvinner ikke liker menn. Bare det at det er så naturlig at årets beste mannlige musiker eller mannlige skuespiller alltid kommer som hederspris til slutt. Til og med i en av de lokale utmerkelser for folk som har bidratt her jeg bor, er det sytti prosent menn som stikker av med prisen. Som tidligere nevnt så gir det bare en bekreftelse på at det er forskjellsbehandling og det er jeg lei av.

-Marte-