ET SAMFUNNSANSVAR

Når fenomenet Sophie Elise fjernet silikon fra puppene sine, ble det store oppslag i media. VG fulgte saken nærmest minutt for minutt og på bloggen til Sophie Elise kunne man lese om den enorme psykiske påkjennelsen det hadde vært for henne å gå fra dobbel D til en A. Vi fikk ta del i følelser rundt denne dramatiske endringen hvorpå vedkommende nærmest mistet seg selv. Så klikka det i forrige uke da influenser kollega Kristin Gjeldsvik hadde fått nok.

Jeg fikk høre for noen år siden at mange av yrkene våre barn skal ha, enda ikke var funnet opp. Influenser er en av dem. Et yrke som blant annet medfører eksponering av seg selv samt markedsføring av diverse produkter. En av de aller største i denne bransjen er nettopp Sophie Elise. Fra å være en relativt usikker tenåring har hun virkelig klatret den sosiale media stigen i rekordfart, noe som har ført til både millioninntekter og tittelen «Norges mektigste mediekvinne». Vi har fulgt nese-inngrep, angstanfall, kampen mot strekkmerker, fillers i leppa, uttak av fillers i leppa for så fillers i leppa igjen, av Norges mektigste mediekvinne.

Jeg er tretti-tre år å burde vært vel rustet mot påvirkning av et kropps ideal som er til de grader påkostet og unaturlig. Likevel påvirker det meg nok til å kjøpe bio oil mot strekkmerker etter to svangerskap. Jeg skjønner at dette er tullete. Jeg skjønner at jeg kan holde meg unna denne kanalen i den visse graden det går, for ja det er bare til en viss grad. Det går ikke når jeg åpner VG for å lese nyheter. Det går ikke når jeg titter innom instagram eller snapchat. Det går ikke når man skrur på tv i beste sendetid og det går heller ikke når man tar med barna på butikken for å handle. Der kan man støte på både Sophie Elises «nye» pupper eller kampen mot strekkmerkene som kronjuvel i bladhylla. Som Kristin Gjeldsvik sier i sin video så er fenomenet Sophie Elise over alt.

Hvem sitt ansvar er dette? Er det Sophie Elise, ei jente fra nord som starten sin million bedrift fra rommet sitt i Harstad? Som ikke tar med bare meg på tretti-tre, men også elleve åringer og femten åringer på sin reise mellom depresjoner, angst, operasjoner osv? Er det vi som foreldre sitt ansvar å skåne barna våre for dette sykelige fokuset på utseende eller er det media-Norge som ikke har strenge nok regler?

Mest sannsynlig er det en kombinasjon. Det er vi bak skjermen som følger og liker influensere. Det er media som lar de pryde forsider. De slipper ukritisk til med rabatter på botox og restylane og gjør oss samtidig oppmerksomme på «problemer» vi ikke visste eksisterte. Jeg mener at man som foreldre har et ansvar for å snakke med barna sine om dette. Å gjøre de rustet til å forstå at det ikke er normalt å ønske seg silikon i atten års gave og heller ikke nødvendig. Det er voksnes ansvar og diskutere, opplyse og lytte på det som rører seg på innsiden til ungdommer. Å bygge opp verdier som ikke handler om hvordan vi ser ut, men hvordan vi er som mennesker. Regler burde vært påbudt. At influenser fenomenet er kommet for å bli i alle slags former, er det ingen tvil om. Vi vet enda ikke hvordan ungdommer påvirkes i framtiden siden de er den første generasjonen som vokser opp med denne type eksponering, men vi ser at tallet over ungdommer som virkelig sliter psykisk aldri har vært høyere.

Debatten er høyst nødvendig og på sin plass. I mens priser jeg meg lykkelig for at jeg trampet gjennom ungdomstida på skyhøye buffaloboots og hjemmefarga hår. Med discman på øret følte jeg meg absolutt dødsrå mens jeg fortet meg hjem fra skolen for å få med meg GoÈlg på Nrk.