søndag 10. februar 2019

TAKK


Etter 27 år med hovedrolle i eget liv måtte jeg gi den videre. Under to år etter det måtte hovedrollen deles på to hvor fortsatt ingen av dem var meg. I de første årene med ny rollebesetning handlet det om kos, glede og bekymring. Først med hard jobbing for at primære behov som mat, tørre bleier og søvn, skulle dekkes. Etter hvert sosiale behov, et behov som ikke bare skal dekkes, men som skal læres og utforskes på godt og vondt. Jeg prøver så godt jeg kan å være så mye som mulig for barna mine. Streng, snill, god og trygg. Av og til lykkes jeg, av og til ikke og det får meg til å tenke på noe jeg var voksen før jeg fant ut, at mammaer også er mennesker. Jeg skjenket nemlig ikke dette en tanke før jeg ble mamma selv. At det var slitsomt, krevende å ha ansvar for andres liv. At mammaer også på samme tid har tanker, følelser og ønsker for eget liv som kanskje måtte vike for barna. For det er en gang slik at når du velger barn så velger du bort mye av deg selv. Ikke hele tiden, men ofte.

Takk mamma for at du alltid passet på, ordnet opp og sørget for at ting var som de skulle være. På grunn av deg kunne jeg sykle ubekymret gjennom livet med hull på knærne på dongeribuksa. Du passet på at vi fikk en gjennomsnittlig blanding av kjipe pølser med potetstappe og hjemmelaget pizza til middag. Takk for at du sådde tvil om vi egentlig hadde lært klokka når vi kom hjem litt for sent. Du har timevis av erfaring med turer i skog og mark preget av sutter og sure miner. Du gav allikevel ikke opp, søndag etter søndag. Takk for at du masserte ben som var alvorlig rammet av voksesmerter midt på natta. Du sto i skammen under tramping i gulv og gråt inne på butikken fordi du ikke hadde mulighet til å kjøpe den aller nyeste levisbuksa. Takk for at du orket å ligge på luftmadrass i svette gymsaler sammen med fotballaget eller korpset under total ignoranse for din eksistens. Takk for at du lå våken helg etter helg når man som femtenåringer ble kjent med innsiden på de fleste forsamlingshus rundt omkring i bygda. Takk for at du fortalte meg, til min store forferdelse, at vi aldri kunne bli venninner. Jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå, for på den måten kan jeg være meg selv på godt og vondt. Hadde vi vært venninner ville du kanskje kasta inn håndkleet etter en stund, men mammaen min, det slutter du aldri å være.


Glad i deg

-Marte-

onsdag 6. februar 2019

PSYKISK KAN DU VERA SJØL



FYSISK OG MENTAL HELSE

Har du en kropp så har du en fysisk helse å ta vare på. Med samme kropp følger det også med en hjerne, den må også tas vare på. Mange mennesker opplever å bli rammet av kreft, hjerteproblemer og andre fysiske utfordringer. Andre mennesker blir rammet av depresjoner og angst. Tilstander som kan være like alvorlige. Kjendiser og influencere snakker åpent om mental helse og jeg har til og med opplevd unge jenter sammenligne angsten sin som noe spennende og unikt. Da har det gått for langt, men åpenhet og raushet for menneskers forskjellige utfordringer vil gagne et samfunn i større grad enn at vi tier og later som ingenting. 

 Jeg oppfattes ofte som en person som ikke er redd for å by på meg sjøl, men jeg er privat når det kommer til det som er personlig for meg. Jeg liker generelt ikke snakke om ting som er tungt og vanskelig og lager helst tull og fjas om noe ikke føles komfortabelt å forholde seg til. Også til mine aller nærmeste. Om det handler om dem er det ikke noe problem, men straks det dreier seg om meg selv. Jeg forventer nærmest at folk skal forstå meg, men det har jeg skjønt er veldig vanskelig når man ikke deler. Jeg tror mange kjenner det som meg og derfor skriver jeg litt om hvordan mentale utfordringer også må jobbes med, snakkes om og aksepteres i et hverdagsliv og ikke kun under ekstreme forhold. For jeg lever ikke under ekstreme forhold på noen slags måte, men av og til føles det ganske overveldende og ekstremt å være meg.

Når jeg går inn i mørke perioder i livet merkes det først av andre. Humøret svinger, jeg blir innesluttet, mutt og distanserer meg fra omverdenen. Jeg dropper de avtaler som kan droppes, er trøtt hele tiden og holder generell sosial kontakt ved det minimale. Takk og lov for sosiale medier som kan bidra til å opprettholde et tilnærmet flott og lykkelig liv som et skalkeskjul for omverdenen. Disse mørke rommene har jeg hatt i større og mindre grad siden jeg var ungdom og kanskje enda tidligere. Selv om gangen i det stort sett forløper seg likt har jeg måtte bli voksen for å forstå hva det er som skjer.

EN GJEST KOMMER SJELDEN ALENE

Jeg har alltid trodd at forholdet mitt til depresjon har vært monogamt. Jeg og tristessen har trøstet oss med at det var oss to og at vi slapp unna med den profilerte kompisen «angst» , men det har vist seg å ikke stemme. Sosial angst, eksistensiell angst eller panikkangst er ikke ting jeg har opplevd, men en underliggende uro legger alltid en viss tyngde på brystet når livet føles mørkt.  I tillegg er den slue kompisen «paranoid» på besøk titt og ofte. Den bidrar til at jeg blir mistroisk på menneskers hensikter ovenfor meg. Det er nemlig typisk å føle at verden kretser rundt sin egen akse når man befinner seg inni et slikt mørke. Siden man blir så enorm selvbevisst egne tanker og følelser blir det fort at man tror dette også gjelder for mennesker man omgås med.

HVEM ER DU?

Synes du det høres trist ut å ha det slik? Får du en klump i magen for at du kjenner deg igjen? Rister du kanskje på hodet og tenker at dette høres helt tullete ut? Jeg tror det kan være forskjellige svar fra person til person, men en ting jeg synes det er viktig å presisere er at man ikke skal definere seg ut fra utfordringer man møter på i livet. Man ER ikke angst. Man ER ikke en depresjon. Man HAR angst og man ER deprimert. Jeg har klart å leve med dette og stort sett taklet en jobbhverdag og en hverdag sammen med barn og familie. Selvfølgelig er det mange som har mentale utfordringer som tar mye større plass i hverdagen og som lager enda større hindre, men det fjerner fortsatt ikke mennesket man er og det tror jeg er viktig å huske når man møter mennesker som har vanskelige perioder. Man spør for eksempel hverandre ofte om hvordan det går. Forventet svar er at det går bra. Får man et annet svar så kan det føles intimt og uhåndterlig fordi man ikke vet hvordan man skal forholde seg til det, men av og til er det ikke slik at man trenger å si så mye. En anerkjennelse for hvordan man har det i livet både på godt og vondt kan ofte føles nok. I denne ærligheten hender det også man møter ærlighet tilbake, for livet er som regel ikke som på sosiale medier, bare flott og lykkelig.

EN KLISJÉ

Når noe er sagt eller gjort så ofte at det nærmest er oppbrukt, kaller vi det en klisjé, men jeg tror det er en grunn til at noe sies og gjøres om igjen og om igjen til det nærmest kjedsommelige. Slik er det når jeg driver og kaver rundt i mørket. Det er ting som jeg har gjort om igjen og om igjen som gjør at jeg får karret hode og etterhvert resten av kroppen opp til overflata. Som for eksempel frisk luft og fysisk aktivitet. Gjerne i kombinasjon. Mørketida er mørk, også i fysisk form, men det hjelper og dra noen friske drag fra moder natur ned i lungene. I kombinasjon med en mulig økning av hjerterytme så blir du mest sannsynlig litt mindre missfornøyd med deg selv.

SNAKK MED NOEN

Jeg er med på kor. Jeg gruver meg til kor-øvelser hver onsdag store deler av vinteren, men jeg har til gjengjeld aldri angret på en eneste kor-øvelse jeg har dratt på. I koret spenner alderen seg fra tjueto til nesten åtti og jeg kan snakke med hvem som helst om vær, vind og hålke og det holder for meg.
Det er godt å ha gode venner og familie som stiller opp, trøster og er til stede, men samtidig så kan man ikke pålegge sine nærmeste å forstå seg på noe de ikke selv har opplevd. Det er klart det er mange i en vennegjeng som har opplevd ulike utfordringer, men de er ikke dine. Man kan ikke forvente å bli forstått og det er ikke sikkert at en venn med felles utfordringer som deg har de beste tipsene for å komme seg videre. I verste fall kan man ende opp med å dyrke vonde følelser sammen. Når man er syk går man til legen og det gjelder også når hodet hangler. Jeg har forståelse for at mentale utfordringer kommer i forskjellig grad, men det gjør også helsehjelp. Man har for eksempel gode kommunale hjelpemidler. Det kjennes iallefall godt å snakke med en person som står utenfor deg selv og ditt og som med objektive ører og øyne kan se og høre på hva du har å si.

ERKJENNELSE

Av og til trenger man ikke jobbe så hardt imot at man har det tungt. Av og til må det være greit å si at man har det skikkelig dritt å sette seg ned å kjenne på det. Kjenn ordentlig etter hvor kjipt det er å ha det slik og tenk at sånn er det akkurat nå. Vi har så enorme forventninger til oss selv så av og til bør man tillate seg å bare være akkurat det man føler der og da.

Den bleke kula på himmelen kjenner sin besøkelsestid.  Den er avmålt og inneslutta.  Likevel leverer den ett og annet øyeblikk midt på...