TAKK

Etter 27 år med hovedrolle i eget liv måtte jeg gi den videre. Under to år etter det måtte hovedrollen deles på to hvor fortsatt ingen av dem var meg. I de første årene med ny rollebesetning handlet det om kos, glede og bekymring. Først med hard jobbing for at primære behov som mat, tørre bleier og søvn, skulle dekkes. Etter hvert sosiale behov, et behov som ikke bare skal dekkes, men som skal læres og utforskes på godt og vondt. Jeg prøver så godt jeg kan å være så mye som mulig for barna mine. Streng, snill, god og trygg. Av og til lykkes jeg, av og til ikke og det får meg til å tenke på noe jeg var voksen før jeg fant ut, at mammaer også er mennesker. Jeg skjenket nemlig ikke dette en tanke før jeg ble mamma selv. At det var slitsomt, krevende å ha ansvar for andres liv. At mammaer også på samme tid har tanker, følelser og ønsker for eget liv som kanskje måtte vike for barna. For det er en gang slik at når du velger barn så velger du bort mye av deg selv. Ikke hele tiden, men ofte.

Takk mamma for at du alltid passet på, ordnet opp og sørget for at ting var som de skulle være. På grunn av deg kunne jeg sykle ubekymret gjennom livet med hull på knærne på dongeribuksa. Du passet på at vi fikk en gjennomsnittlig blanding av kjipe pølser med potetstappe og hjemmelaget pizza til middag. Takk for at du sådde tvil om vi egentlig hadde lært klokka når vi kom hjem litt for sent. Du har timevis av erfaring med turer i skog og mark preget av sutter og sure miner. Du gav allikevel ikke opp, søndag etter søndag. Takk for at du masserte ben som var alvorlig rammet av voksesmerter midt på natta. Du sto i skammen under tramping i gulv og gråt inne på butikken fordi du ikke hadde mulighet til å kjøpe den aller nyeste levisbuksa. Takk for at du orket å ligge på luftmadrass i svette gymsaler sammen med fotballaget eller korpset under total ignoranse for din eksistens. Takk for at du lå våken helg etter helg når man som femtenåringer ble kjent med innsiden på de fleste forsamlingshus rundt omkring i bygda. Takk for at du fortalte meg, til min store forferdelse, at vi aldri kunne bli venninner. Jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå, for på den måten kan jeg være meg selv på godt og vondt. Hadde vi vært venninner ville du kanskje kasta inn håndkleet etter en stund, men mammaen min, det slutter du aldri å være.

Glad i deg

-Marte-